|
Lille Iris kom til Norge rett i underkant av 4 månadar gammal, etter ein
lang biltur frå Sør-Frankrike til Luster i Sogn. Tydeleg prega av å ha
blitt revet vekk frå mor og søskenflokk i ein sårbar alder og frakta
halve verden rundt, var Iris lettare engsteleg i dei nye omgivelsene og
veldig lite trygg på seg sjølv. Her måtte noko gjerast for å bygga
sjølvtillit!
Som medlem i Luster Hundeklubb, ein veldig aktiv lokal
hundeklubb innan både spor-, rally-, og lydighetstrening, var det masse
god hjelp å få. Allerede 4 månadar gammal var Iris og eg i gong med å
trena både rally- og lydighet, med einaste mål å ha det gøy og bygga opp
eit samarbeid basert på tillit mellom hund og eigar. Me starta i det små
med fokus på kontakt, og enkle øvelser som sitt, ligg og innkalling - og
MASSE fokus på belønning og leik. Dette gav resultat utruleg fort, og
den usikre kvalpen forvandla seg sakte men sikkert til ei sjølvsikker
krutt-tønne - og dermed starta måla våre å endra seg; me ville sikta mot
konkurransar.
Å konkurrera i lydighet med ein mastiff har blitt
samanlikna med å delta i Formel1 med ein Lada, men så feil kan ein ta. I
tillegg til å vera ein enormt stor og tung hunderase har mastiffen eit
rykte på seg for å vera meget sta og eigenrådige, og det er heilt
korrekt. Den store forskjellen ligg dermed i å få mastiffen til å VILLA
trena, og klarar ein dèt, så vil mastiffens stahet og utholdenhet snus
til eigar sin fordel; ein får ein hund som virkelig
vil
gi ein innsats!
Som oss eigarar flest så
jobbar heller ikkje hundene våre gratis, og nøkkelen ligg dermed alltid
i belønningen. Me brukte derfor masse tid på å læra Iris å leika, både
med leiker og med meg sjølv, læra ho å levera tilbake leikene når
belønninga var over, læra ho å «eksplodera» i forventing når
belønningsordet vart gitt. Me brukte masse tid på å rangera godbitane ho
likte best, og bruka dei bevisst i treningen. Til dømes kunne ho få
pølsebiter når ho var veldig flink - men nystekte vafler når ho var
ekstra flink. Og ekstra flink var Iris veldig ofte! Men
oftast på trening….
Her kjem me tilbake til Mastiffens stahet. Iris hadde lært å trena
heime. Ho hadde lært å trena på den lokale bana til hundeklubben, og i
nærområdet rundt, og her var ho trygg som berre det. Ho var teknisk
utruleg flink og overraskandes lett på foten, og innsatsen var
fantastisk. |
|
|
Heilt til me kom på konkurransar… Her hadde Iris som
oftast aldri vore før, og «på plass» kunne dermed umulig bety det samme
på denne plassen som det gjorde heime - eller kunne det….?
Dette er eit problem eigarar ofte støter på når ein skal konkurera, og
frustrasjonen over ein hund som plutseleg ikkje lenger kan noko som
helst er velkjent hjå mange. Her må ein læra hundene generalisering.
Hundene må faktisk læra at «sitt» betyr «sitt» uansett om ein er heime
på tunet eller midt på Karl Johan, og nøkkelen ligg i å trena på mange
ukjende plassar, med ekstra gode belønninger tilsvarande
vanskelighetsgraden for hunden. Dette lærte me på den harde måten, etter
å ha «slepa oss» gjennom mang ei rallybane med 0.premie og max antall
straffepoeng på brukt tid.. |
|
|
Me starta å generalisera, og Iris var ofte å sjå på
trening i parkar rundt omkring, rett utanfor inngangen til det lokale
handlesenteret i beste shoppingstid, og mange andre plassar som gav
eigaren høg puls tilnerma konkuransenerver, og det gav fort resultat.
Iris lærte seg å bli «blind» for omgivelsane rundt, og det gav oss masse
lønn for strevet. Iris oppnådde dei 3 1.premiane i rally klasse 1 på
kort tid, og vart den første Mastiffen i landet med mellomtittelen «RL1»
på stamtavla, og debuterte i rally klasse 2 med 1.premie og pall-plass
dagen etter oppnådd opprykk frå klasse 1. |
|
|
Etterkvart ville me prøva oss på lydighetskonkurransar.
Dei som er kjend med sportane veit at det er langt lettare å oppnå
resultat i rally enn i vanleg lydighet, ettersom ein i rally har lov til
å hjelpa hundane, snakka med/oppmuntra hundane undervegs, og ei heil
rallybane er gjennomført på knappe 2-3 minutt. Lydighet der i mot er
meget strengt og autoritert, og til og med det minste skeivblikk i bana
blir dømt nord og ned som dobbelkommandoar og poengtrekk. For ikkje å
nevna varigheten på eit heilt lydighetsprogram, og utholdenheten som
kreves av hunden for å ikkje mista motet på vegen mot belønning. Dette
er nok største årsaken til at majoriteten av hundane som konkurerar i
lydighet i dag er Border Colliar…
Gleden var derfor ubeskriveleg stor når Iris i sin
offisielle debut i lydighets klasse 1 enda opp med å oppnå 1.premie med
169 poeng av 180 mulige, og til og med vart klassevinnar ut av heile 9
deltakarar i klassen!! |
|
|
Iris har lært meg så mykje om hund og hundetrening, og me
har hatt så masse gøy på vegen fram mot konkurranseringen - til tross
for tidvis mykje frustrasjon, stanging i veggen og stadig nye grå hår
hos matmor. Men ein ting er sikkert, Iris har vist både meg og alle dei
rundt oss; Mastiffen kan! |
|